En bauta mot urett

Han har vært nestleder, styreleder og konstituert generalsekretær. Finn Erik Thoresen ble under lørdagens festmiddag hedret med Årets Folkehjelper.

Finn Erik Thoresen hadde egentlig bestemt seg for å trekke seg tilbake da han fylte 70 år, men stiller seg likevel til disposisjon som styreleder i Norsk Folkehjelp i to år til, inntil LO-leder Gerd Kristiansen er klar til å overta.

Han har vært styreleder i Norsk Folkehjelp de siste to periodene.

– Jeg fylte 70 år i år, og hadde bestemt meg for at da holder det. Jeg har sett så mange eksempler på dyktige folk i fagbevegelsen som ikke hadde vett til å gi seg i tide, og ønsker ikke å bli noen sjuende far i huset, sier han og ler hjertelig.

Heldigvis har han latt seg overtale til å bli sittende i to år til, inntil Gerd Kristiansen går av som LO-leder og har sagt seg villig til å overta styrelederposisjonen.

– Norsk Folkehjelp er en fantastisk organisasjon som har betydd enormt mye for meg. Både utenlandsarbeidet og saniteten handler om mennesker som viser solidaritet i praksis. De frivillige – mennesker som er i full jobb og slipper alt de har i hendene for å hjelpe medmennesker – imponerer meg stort, og så har vi en fantastisk dyktig stab. Vi har blitt en svært profesjonell organisasjon som gjør en unik innsats på mange ulike områder, for eksempel innen minerydding, hvor vi er fremst i verden, sier han.

Fenomenal innsats

I arbeidet med å rydde miner i Jordan samarbeidet Norsk Folkehjelp med en av prinsene i den regjerende kongefamilien.

– Vi insisterte på å også utdanne kvinnelige mineryddere, noe han mente ville være helt umulig i et muslimsk land, men det gikk fint! Han var også skeptisk da vi ønsket å bruke hunder for å rydde grensen til Syria, siden hunder er urene dyr for muslimer. Men allerede på den første visningen av hva hundene kunne gjøre fikk vi 58 villige mineryddere til å gå med hund. Jeg spurte en av dem seinere hva han mente om hunder sa han” De er Profetens gave til menneskeheten!”, forteller Finn Erik.

Jordan er nå fritt for landminer, som det første landet i Midt-Østen. I 2012 hadde Norsk Folkehjelp ryddet landminer i 20 år på verdensbasis, noe som tilsvarer en firefelts motorvei rundt kloden!

– Jeg pleier å si at vi rydder ikke bare miner, vi rydder også opp i folks hoder! legger han til.

Men det er ikke bare ute i verden at Norsk Folkehjelps arbeid imponerer, arbeidet som legges ned her hjemme kan knapt overvurderes.

– Innsatsen til sanitet og redning er fenomenal. De rykker ut uansett vær og tidspunkt på døgnet når noen er i nød. Det gjøres et meget flott arbeid med de sentrale kursene som sikrer best mulig ledelse av redningsaksjonene. Staten burde skamme seg som ikke betaler tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med redningsaksjoner – mens skattelette for de rikeste er prioritert! Kamp mot rasisme er også viktig. Dette når godt fram gjennom for eksempel menneskebiblioteket, rasismefrie soner og at vi driver flyktningmottak. Et eksempel vi burde vise fram oftere er Oasen i Oslo, hvor innvandrerkvinner er de aktive, sier Finn Erik.

Drømte om juss

Finn Erik vokste opp på Filtvet i Buskerud, men flyttet sammen med moren til mormoren på Jar i Bærum da foreldrene ble skilt.

– Jeg drømte om å bli jurist, men visste at studier var helt uaktuelt, det hadde vi ikke råd til, forteller han.

Da han var ferdig med skolen reiste han på sommerferie, men ble oppringt av moren som hadde funnet en stillingsannonse hun mente han burde søke på.

– Det var som hjelpegutt på trykkeriet til ukebladet Hjemmet. Der stortrivdes jeg, og fortsatte som lærling, sier han.

Etter fire år tok han fagbrev som dyptrykkeretser. Kort tid etter var han allerede godt plassert i tillitsmannsapparatet.

– Jeg ble valgt inn som sekretær i Oslo Litograf- og kjemigrafforening i 1968. I 1971 vedtok foreningen at de ville ha formannen på heltid fra 1972, og jeg ble valgt, 26 år gammel – en av tidenes yngste i et slikt verv! Siden har jeg aldri sett meg tilbake – fagbevegelsen er et universitet i seg selv, sier han.

Finn Eriks CV fra fagbevegelsen er imponerende, med roller som blant annet Forbundsleder i Norsk Grafisk Forbund, leder i Nordisk Grafisk Union, visepresident i Internasjonale Grafiske Føderasjonen med 2,1 millioner medlemmer, og 2. nestleder i LO.

Han steppet også inn som konstituert generalsekretær i Norsk Folkehjelp i perioden 2005 – 2007.

– Da var Grete Faremo styreleder, og hun ga meg to hovedoppgaver: Å få orden på økonomien og få organisasjonen tilbake i folden hos LO. I dag snakker vi ikke med fagbevegelsen om penger, men om politisk støtte til arbeidet vi gjør. Med engasjement følger pengene etter, sier han.

 Opplæring i demokrati

 Gjennom sitt arbeid med internasjonal solidaritet, både i fagbevegelsen og Norsk Folkehjelp, har Thoresen reist verden rundt. En reise til Norsk Folkehjelps prosjekter i Sør-Amerika var blant turene som gjorde et sterkt inntrykk.

– Vår mann i Sør-Amerika, Per Ranestad, tok meg med for å besøke en rekke prosjekter. Jeg husker spesielt et møte med bønder i Honduras som hadde drevet jordbruk i flere generasjoner, men uten skjøter. Da regjeringen bestemte seg for å selge jordene deres skulle de tvangsflyttes. Norsk Folkehjelp støttet bøndene og bidro blant annet med advokathjelp. Dette la grunnlaget til å ta kampen opp for dette kollektivet, og vi ble invitert til å møte dets medlemmer, forteller han.

– Jeg husker at Per og jeg satt på plaststoler ute på et jorde sammen med en gruppe menn som akkurat hadde sluppet ut fra fengsel, sammen med deres ektefeller og barn. ”Det er lett for dere, som alltid har vært så rike”, sa de. Da fortalte vi om hvordan arbeiderbevegelsen i Norge vokste fram den gangen vi var et av de aller fattigste landene i Europa, og hvor mye vi har oppnådd ved å stå sammen. ”Da er vi jo gamle venner!” sa de. Og solidariteten var noe mer enn tomme ord, forteller han.

At endringene er oppnådd kun gjennom stemmesedler, og aldri med våpen i hånd, er noe vi har god grunn til å være stolte av, mener Finn Erik.

– Det var slik de folkelige organisasjonene vokste fram og fikk makt til å endre samfunnet. Gode eksempler på det er LO, kvinnebevegelsene, bonde- og fiskeorganisasjoner og politiske partier. I bunn og grunn handler alle Norsk Folkehjelps prosjekter i utlandet om opplæring i demokrati. Vi trenger ikke fortelle folk hva de skal gjøre, det vet de veldig godt selv, men vi viser dem hvordan. Gjennom Kvinner Kan-kursene lærer kvinner i land hvor demokratiet ikke er en selvfølge hvordan de kan drive politisk påvirkningsarbeid, sier han.

Brenner for Palestina

 Av alle menneskene Finn Erik har besøkt rundt i verden er det likevel palestinernes sak han brenner mest for.

– I 1979 ble jeg sammen med tre andre faglige tillitsvalgte invitert til å besøke PLO i Beirut, hvor vi blant annet møtte Yassir Arafat og representanter for de norske FN-styrkene. Jeg visste lite om Palestina, og det var et stort sjokk å besøke flyktningeleirene Sabra og Shatila, hvor mange palestinere hadde bodd siden 1948. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og var overbevist om at når vi kom hjem og fortalte om hva vi hadde sett så ville verden reagere, sier han.

Men selv om opinionen i Norge har blitt mer oppmerksom på brudd på menneskerettighetene til palestinerne de siste tiårene, er palestinernes situasjon fortsatt uutholdelig.

– Jeg var tilbake i Shatila for ett år siden, og situasjonen er verre en noensinne, ikke minst med alle flyktningene som nå strømmer til Libanon fra Syria. Det som skjer der nå er så tragisk at det er til å gråte av, sier han stille.

Selv om palestinernes situasjon bare blir verre og verre, så har Thoresen aldri resignert.

– Jeg har så mange palestinske venner, og hjertet mitt vil alltid brenne for dem. Min kone kom nylig hjem etter to år ved Kirkens Nødhjelps kontorer i Øst-Jerusalem. Tidligere har hun jobbet i Syria, Jordan og Irak. Jeg besøkte henne ofte i Midt-Østen, spesielt i Palestina. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har besøkt Norsk Folkehjelps kontor i Gaza, sier han.

Bekjemper urett

 Finn Erik fremstår som en sindig kar med glimt i øyet, så det er vanskelig å forestille seg at den mannen som sitter med en kaffekopp i sin hyggelige hage på Bøler har vært uønsket i Israel og Zimbabwe, og bannlyst i Sarons dal.

– For meg har det alltid vært viktig å stå opp mot urett og for rettferdighet, sier han.

Etter først å ha blitt nektet innreise til Zimbabwe for å besøke LO, ombestemte regjeringen seg noen måneder etterpå.

– Da ble jeg invitert til Zimbabwe for å møte regjeringen og LO – det siste etter krav fra norsk LO. Vi ble installert på et luksuriøst hotell og overvåket hele tiden. Tenk at vi gikk i gatene her hjemme og ropte ut vår støtte til Robert Mugabe i 1984, og så utviklet han seg til å bli en slik despot, sier Thoresen, som også har hatt sine feider med israelske myndigheter. Og da han ble invitert til et møte med de som laget trykksakene til menigheten Troens Bevis i Sarons dal med tanke på en tariffavtale, ble han lyst i bann av evangelisten Aril Edvardsen.

– Det endte med tariffavtale, men bannlysningen står fortsatt ved lag, humrer han.

Finn Erik har opplevd mer enn de fleste, men trives aller best over grytene på kjøkkenet på hytta.

– Jeg elsker å lage mat, da slapper jeg så godt av. Vi tilbringer mye tid på hytta i Eggedalsfjellet sammen med våre barn og barnebarn. Ski om vinteren og fotturer sommer og høst er faste innslag, samt å hogge peisveden selv. Og så er jeg glad i å lese – huset vårt er fullt av bøker, sier han.

Men selv om han har fylt 70 har han ingen planer om å bremse på engasjementet for dem som lider.

– Det er noe som ligger dypt rotfestet i meg. Jeg er stolt av å ha fått lov til å være en del av Norsk Folkehjelp. Vi ble stiftet av fagbevegelsen i 1939 for å ta stilling og bekjempe urett, og det er nettopp det vi driver med, hver eneste dag. Norsk Folkehjelp er solidaritet i praksis, sier han.

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *